Alene og utstøtt

I barnehagen lekte jeg mye med deg, D. Når jeg tenker tilbake var du kanskje den første ordentlige vennen jeg hadde.

På barneskolen hadde jeg egentlig ingen. Noen å leke litt med her, noen leke litt med der. Men jeg hørte ikke hjemme noe sted. Jeg var ganske alene. Jeg husker jeg kunne stå utenfor det ene rommet på SFO og betrakte dere der inne, rommet med glassdøra. Dere hadde det så gøy. Jeg ville være med. Jeg kunne ikke spørre selv om å få lov. Jeg kan bare til å være i veien. Men jeg ville også leke. En voksen måtte alltid spørre for meg.

Jeg likte å tegne. Jeg tegnet fra jeg kunne holde en blyant. Det var min virkelighetsflukt. Jeg passet ikke inn i andres verdener. Kanskje passet jeg bare så vidt inn i min egen. Jeg tegnet igjennom barnehagen, selv om jeg hadde venner der.

Jeg tegnet igjennom barneskolen. Jeg hadde bare sporadiske "venner". Gi meg papirer og fargeblyanter, det var det som betydde noe.

På ungdomsskolen fant H og jeg sammen. Vi passet ikke inn. Det måtte bli oss. Hun tegnet, jeg tegnet. Det var deg, meg, og innimellom T. Det måtte bli oss. Vi passet ikke inn. Vi gikk i svart. Vi var stille og forsiktige, kreative, oppriktig deprimerte tenåringer. Så vi tegnet. Tegnet, så på film, og skadet oss selv (hver for oss). For vi passet ikke inn.

Jeg tegnet fortsatt på videregående. Men mindre og mindre. Jeg så så lite progresjon. Det var da jeg begynte å skrive dikt. Mange dikt. Side opp og side ned. Dikt fikk den jobben tegningen hadde hatt. Jeg tegnet mindre og mindre. Diktet mer og mer.

I dag tegner jeg nesten ikke i det hele tatt. Jeg skriver. Her på bloggen, essays, aforismer, en sjelden gang et dikt.

Skriving overtok for tegning. Kanskje fordi jeg ikke lenger var utstøtt, alene, neglisjert, så ble det slik.

Ikke vet jeg. Jeg bare vet hvor trist jeg har vært. Se! De andre barna leker. Men de leker ikke med meg. Ikke hvis de ikke må. Jeg får gå inn og tegne litt videre...

 

Bitre, små piller

Det er natt. Klokken er litt over fire. Jeg kikker ut av vinduet og ser at det smått begynner å lysne der ute. Himmelen er en dyp blå. Et sted der ute, langt, langt borte, brenner solen med sine uendelige flammer. Uendelige til de slukner, i hvert fall.

Jeg har flyttet meg til sengen. Sitter og stirrer inn i en skjerm. En YouTube-video spiller. Tanker svirrer i hodet, det er mye koffein i blodet. Men det er gode tanker; inspirerte, engasjerte tanker. Jeg har fått skrevet i dag. Jeg har jobbet bra. Jeg kan slappe av nå.

Jeg finner frem et brett med piller. Jeg legger en av pillene på tungen. Når den smelter skyter den bitre smaken igjennom kroppen. Jeg grøsser. Lenge. Gåsehud over hele kroppen. Jeg skyller den ned med mer koffein. Kontraproduktivt? Kanskje. Den bitre smaken legger seg bak i munnen. Før hatet jeg den. Nå er den blitt et kjærkomment signal om jeg kanskje får sove. Jeg tar en til bare for å være helt sikker.

Jeg stirrer ut i luften. Tenker tanker og føler følelser. Venter. Venter på døsigheten. Venter på tungheten i kroppen. Venter å at, der ja, nå kan jeg legge meg under dynen, legge hode på puten. Venter på at, der ja, nå kan jeg hvile tankene, la de få gjøre som de vil, skape det de vil, mens jeg lager batteriene.

Mens jeg venter kan jeg rydde litt. Pakke vekk sakene. Men hva er dette? Plutselig kom det en bølge av tristhet, jeg vil gråte. Hvor kom du fra, lille bølge? Jeg setter på litt musikk. Lar følelsene lytte til den. En trist sang til en trist kjemisk reaksjon.

Den groteske, deilige bitterheten ligger fortsatt bak i munnen. Snart kan jeg sove. Snart. Snart...

Takk, bitre små piller.

 

Flammer og meteorer

Jeg sitter og stirrer på hendene mine, tenker tanker om døden. Forsøker å forestille meg å bli sakte fortært, av larver, bakterier, eller flammer. Hvor mange måter er det egentlig å dø på? Trist bare én av dem gjelder meg. Samtidig gjelder de alle meg. Jeg kan kanskje ikke oppleve dem alle, men jeg kan jo late som, i tankene. Hvilken av disse vil bli virkelighet en gang i fremtiden?

Jeg sitter og stirrer på hendene mine, tenker tanker om verdens ende. Forsøker å forestille meg meteorregn og atombomber. Hva med en ny syndeflod? Hvor mange måter kan verden gå under på? Det spiller ingen rolle. En dag forsvinner denne gudsforlatte planeten uansett. Det er uvestentlig hvordan. Sannsynligvis er jeg forlengst forsvunnet selv. Men jeg opplever en merkelig blanding av angst og glede ved å forestille meg Jorden badet i flammer og overøst med meteorer.

Havet

Det dunkle, tunge havet, som ligger vidstrakt og voldsomt, var over årenes trege løp blitt en sjelesørger, og ikke minst en god venn. Det var til kysten eller stranden hen begav seg i dystre stunder---dager, eller netter, da alt så ut til å skulle falle i grus, da hen følte seg kneblet og ødelagt av livets sadisme.

Etter en periode med bedring, hvor livet syntes overkommelig---levbart---hvor tomheten og følelsen av overveldende elendighet var som jaget bort og erstattet med en ny glød, var de urgamle følelsene sakte begynt å snike seg tilbake i hens tanker, hens kropp, hens hjerte, hens sjel. Dysterheten, håpløsheten, krøp som tykt, seigt, svart slim tilbake inn i hen, gjennom alle tenkelige sprekker og gliper i hens kropp og sjel. De groteske opplevelsene, følelsene og tankene, slo rot og spredte seg som var de en sopp eller bakterie. De gjenopplivet minner hen trodde var for lengt glemt. De restaurerte og frisket opp glemte måter å tenke på. Det overkommelige, levbare, nesten gode livet var bygget på en gravlund. Visst hadde spøkelser gjemsøkt dette nye liver, men de var enkle nok å håndtere. Nå sto huset---det nye, bedre livet---i flammer, og snart ville det kollapse.

I en nedbrent ruin, omsvermet av spøkelser, ble hen stående. Soppen, eller bakterien, vokste seg større, sterkere---muterte. Alt var infisert nå. Alt håp var ute. Kropp og sjel ble fortært av noe usett, noe uhåndgripelig. En destruktiv kraft, som fra en annen verden. En gudommelig, eller demonisk, straff.

Med ett befant hen seg på stranden. Havet, den vidstrakte, langstrakte, voldsomme skjønnhet lå for hens føtter, og hen erindret dets godhet, dets temperament, dets trøstende, mangfoldige, uforståelige språk.

Sanden var fuktig av natt, men hen satte seg allikevel ned. Havets veldige mørke smeltet sammen med himmelens. Hvor himmelen endte og havet begynte var umulig å skimte. De blødde inn i hverandre, ble en forlengelse av den andre. Månen og stjernene---de fjerne himmellegemer---gjemte seg bak blytunge skyer. Bølger i miniatyr skylte opp på den allerede våte sanden, og hvisket forsiktige ord hen ikke forsto men likefullt elsket. Bortsett fra bølgenes hvisking, hens pust og hjerteslag, var stranden lydløs.

Hen ble sittende slik, med øynene noen ganger festet på et og annet punkt i det store mørke, andre ganger sveiper øynene frem og tilbake, som om hen søkte et eller annet. Men der var ingenting å se, ingenting å søke, så hen sluttet å se, sluttet å søke. Å se og å søke ble en stille observasjon---en observasjon uten noe å egentlig observere.

Havet sang en myk sang---eller var det hen som sang? en duett, kanskje?---en sang båret av miniatyrbølgenes kadens. Det groteske i hens indre stanset sin ekspansjon, ble liggende og lytte til denne stille sang. I dette øyeblikk fantes det intet håp, ei heller noen håpløshet. Det var ikke et snev av glede, men heller ingen tristhet. Ikke noe godt, ikke noe vondt. Alt bare var akkurat slik det var---akkurat slik det var ment å være, akkurat der, akkurat da. Himmelen, fusjonert med havet, og havet med himmelen---et himmel-hav eller en hav-himmel. Himmel-havet eller hav-himmelen, fusjonert med hen selv. Hens stemme var himmel-havets eller hav-himmelens stemme---og hav-himmelens eller himmel-havets stemme var hens.

Det var som om alt sang---og det sang med deres stemme.

Lukke øynene

Jeg lukker øynene. Det er mer behagelig på den måten. Jeg har inn alt. Slik føles det som i hvert fall. Visuelle inntrykk overvelder meg. Jeg blir ør, sliten, utmattet. Så fint man kan stenge verden ute bare ved å lukke øynene.

Fortapelse

Å være fortapt kan innebære frelse. Generelt tenker man kanskje at fortapelse betyr fravær av frelse. Fortapelse som en straff, fortapthet som en eksistensiell opplevelse. Man føler seg fortapt når alt håp er ute, når alt er dunkelt og svart. «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» Fortapt, alene, håpløs. Frykt og beven. I fortapelsen mister vi oss selv. Blir til intet. Vi har ingen plass i Guds rike, eller noe annet sted.

Men fortaper vi oss ikke i ting også, og nettopp føler dette som en form for frelse? Vi fortaper oss i et maleri, i øyeblikket, i naturens skjønnhet, i en annens øyne; hvor tiden synes å stå stille, hvor vi glemmer oss selv, blir ett med her og nå. I slike stunder er vi fortapt, men også frelst. For vi lider ikke lenger i fortapelsen. Vi blir til intet, og samtidig til alt. Vi har ingen plass i Guds rike, for Gud er i vårt.

Kanskje, bare kanskje, er de to former for fortapelse en og samme ting. Kanskje innebærer de det samme---å gi selv hen---men sett fra to forskjellige perspektiv.

Asken

Jeg skriker. Gud skriker. Kosmos skriker. Alt står i brann og asken legges på is.

Et øyeblikk, et liv, en vinternatt. Solen ler i nattemørker. Månen griner og kaldsvetter.

Virkeligheten kollapser i tårer og gapskratt. Vidunderlig!

Jeg kler av meg alt. Hud og hår; kjøtt og bein. Det står ingen(ting) tilbake. Ingenting annet enn

O
C
H
N
Ca
P
K
S
Na
Cl
Mg

 

Spade

Når du har nådd bunnen er det bare én vei, og det er oppover.

 

 

Med mindre du har med en spade.

Atomet og titanen

Grepet av frykt famler jeg i blinde. Frykten for det uendelige---frykten for det endelige, som klamme hender om min strupe. Enhver kraftanstrengelse, eller fravær av, volder smerte, og fører ingensteds. Alt synes å ende i fortapelse---kastet ut i intet. Jeg skjelver av kulden, og rødmer av heten. Det svimler for meg. Er dette hvordan det føles å dø?

Det er ikke aksepabelt! Hvorfor bringe meg til liv, når jeg en dag må forsvinne? Det er dette som er ondskapens kjerne: eksistens. Å bli født med evnen til å antisipere sin egen død---en forbannelse.

Lovpris livet så mye dere vil, kjære optimister, esteter, og innsiktsløse! Jeg kan aldri tilsutte meg deres lovsang. Jeg har sett hvor det bærer hen---jeg har levd min død.

Har du sett stjerner bli født, sett stjerner dø, etter at du selv er borte? Har du opplevs universets fortsatte væren, uten deg? Har du erfart deg selv som opphørt, mens alt annet går videre---som om du aldri engang var blitt født? Har du hatt den akutte innsikten---oppdagelsen av din enedlighet, din uvesentlighet---i møte med det kolossale? Du, et atom, et yoktosekund. Universet, en titan, et eon.

Når tid oppleves som en pil i en endelig bane ... Når ingenting hindrer pilens flukt gjennom... ja, gjennom hva? Hvordan kan panikken la være å bre seg i kroppen? (Denne lille, patatiske kroppen.) Hvordan kan jeg la være å ikke la meg påvirke? Hvordan kan det være riktig at jeg skal måtte dø! Hvorfor måtte jeg bli bragt inn i dette kjøttet, denne kjøttkvern. Hvorfor måtte jeg overhodet bli født, når jeg nå bare skal forsvinne, ekskluderes fra videre eksistens som meg, en gang snart. Det er blitt gjort en feil ...

 

I sometimes wish I'd stayed inside

my mother

never to come out

Daughter: "Smother"

Oppsigelse

Hjernen er innhyllet i tåke. Jeg klarer ikke å tenke klart, jeg er lav på konsentrasjon. Det svimler for meg, men ingenting går rundt. Det er tungt å gå, men jeg går helt fint. Jeg er sliten, jeg er matt, jeg er ør.

Jeg får ikke gjort noe. Jeg må lese pensum, jeg må skrive oppgaver, jeg må rydde, jeg må vaske, jeg må lage mat. Men jeg får ikke gjort noe.

Jeg blir sliten av å slappe av. Jeg blir ødelagt av obligasjoner.

Men det er vel bare psykisk. Alt er psykisk. Selvsagt er det det. For ikke faen om en hypokonder kan være noe annet en psykisk syk!

Jeg gir opp. Snart, i hvert fall, så gir jeg opp. Snart blir jeg bare i sengen og sier opp mitt abonnement på livet.

Hvorfor vil ingen ta meg seriøst? Hvorfor vil ingen hjelpe?

Lykkelig og sinnssyk

Verden er i ulage. Verden skjelver---verden har feber. Verden er syk, og det er ingenting jeg kan gjøre. Ved å bevege meg i den, risikerer også jeg å bli syk. Kanskje er jeg det allerede. I så fall er alt håp ute. I hvert fall for min egen del, egoistisk som jeg er. Men det får bare være. Jeg satser på at jeg, om ikke annet, får ville feberfantasier, og dør lykkelig. Lykkelig og sinnssyk.

Alt er bra

Etter 113-samtalen; etter ventingen; etter EKGen utført av ambulansearbeideren med de snille øyne og det gode vesenet; etter den lange veien til legevakten; etter en kald mottakelse; etter nok EKG på det kalde rommet; etter mer venting; etter nok en EKG på det kalde rommet (fordi den første EKGen ikke var bra nok); etter han fulle fyren som visstnok hadde truet med å ta sitt eget liv ("Jeg er ikke suicidal. Ikke veldig i hvert fall."); etter mer venting; etter samtalen med legen; etter å ha blitt fortalt at alt egentlig er bra; etter bakken opp til bussen; på busstoppet, der føler du deg plutselig tom. Alt er bra med deg, det var bare panikk. På busstoppet, der du føler deg så tom, begynner du nesten å gråte. Alt er bra, bare panikk. Alt bra, bare panikk. Bra... Panikk...

To problemer

Jeg har et problem. Det vil si, jeg har egentlig to problemer. Det ene problemet er skjult, umulig å helt få taket på, det er det som er det andre problemet. Eller, det første problemet er at jeg ikke helt vet hva det andre problemet er, for jeg klarer ikke å artikulere det. Det er noe jeg forsøker å finne svaret på, men hvordan kan jeg finne et svar på et spørsmål jeg ikke engang klarer å formulere? Hvordan vet jeg da at det problemet jeg ikke klarer å sette ord på faktisk er et problem? Jeg vet det er et problem nettopp fordi jeg kjenner hvor dypt det stikker. Utover det vet jeg ingenting...

Hjertet

Frykt ikke hjertet. Det slår som det skal i en gitt situasjon. Og når det ikke slår lenger, hva er det da å frykte?

intet

og i mørket 

var

 

               intet                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                     intet                                                                                                                                                                                                                           intet                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                              intet                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                     

01101001 01101110 01110100 01100101 01110100 01101000 01100101 01110100

Hva da når intetheten

kommer

sluker meg hel

alt

alt

alt

blir borte

borte

 

 

Stjernene skjelver

i den endeløse

01101001

01101110

01110100

01100101

01110100

01101000

01100101

01110100 

"I dag gjør jeg det"

Jeg våkner, trøtt og matt. Lei av alt. Jeg tenker at "I dag gjør jeg det, i dag tar jeg skrittet." Jeg står opp, steller meg. Tankene svirrer. Hva med de jeg etterlater? Tenk på alt jeg vil gå glipp av! Det er for snart, er det ikke? For tidlig?

Jeg setter meg ned og skriver et forklarende, oppklarende brev. De skal ikke måtte lure på noe. Finnes det ingen annen løsning? Ingen annen utvei?

Natten faller på. Jeg slettet ikke Facebook-kontoen min i dag heller.

Stille bønn

Jeg lukker øynene og ber en stille bønn. Når jeg åpner dem igjen, dyp skuffelse: Jeg er her ennå. Og fortsatt ingen sjokolade.

Åpenbaring

Jeg famler på høylyst dag. Det svir i øynene. Himmelen åpner seg og jeg ser kosmos. Kosmos og fortapelse. Gatene flyter over av panikk. Alle hav trekker nedover, slukner helvetes flammer. Jorden fryser---skjelver som de fjerne stjerner. Nakent, alt er nakent. Fra dypet av alle tings eksistens høres et skrik.

Så kommer bussen.

Rømme eller gi opp

Hjertet slår tung, hardt, fort. "Slipp meg ut!" skriker det. Men ribbeina er et fengsel, slik kjøttet er et fengsel for sjelen. Et fengsel i et fengsel. En drøm i en drøm. Når skal en våkne? Er det mulig å våkne når hjertet truer med å rømme eller gi opp?

Frelse

Tenk å bare kunne gi seg hen til Gud. Legge sin skjebne i Hens hender. La det som kommer komme, da det som har vært være. Tenk å kunne hvile i Guds armer. Gud faderen, Gud moderen. Gud intetheten. Tenk å la intetheten være ens frelser.

Døpt i meningsløshet. Fortapt i endeløshet. Frels meg fra det onde. Frels meg fra det gode. Frels meg fra Alt. Frels meg fra Intet.

Hjelp

Hva vil det si å være rolig? Hva betyr det å være avslappet? Hvordan er det mulig å ikke være en klump av nerver, smerter og ubehag? Er det et kurs jeg har gått glipp av? Finnes det en quick-fix? I så fall, hjelp meg.

Fetishisering

Det fascinerer meg hvordan en kan bli fetishisert basert på hva man "er". Kvinner er lenge blitt fetishisert, nettopp i kraft av sine kropper. Så å si hva som helst kan fetishiseres. Svarte, asiatere, kvinner, transseksuelle, funksjonshemmede, sko, lakk og lær, smerte, død, mat. Når det kommer til mennesker innebærer fetishisering alltid tingliggjøring og reduksjonisme. Det spiller ingen rolle hvem du er, bare hva du er, dypest sett. At du er transseksuell er langt viktigere enn hvem du er i tillegg til dette. At du er et menneskelig subjekt med egne opplevelser, en historie, tanker og følelser er irrelevant så lenge du er svart.

At man er født med XY-kromosomer, men har (såkalt) feminine trekk eller (såkalt) feminin atferd, kan lett gjøre en attråverdig, utelukkende i kraft av å ha mannlig genitalia og fremstå som feminin. Kast hvem du er ut av vinduet: det faktum at du har kuk og at du oppleves pen, skjønn, yndig, vakker (eller andre tradisjonelt feminine adjektiver) er det eneste viktige. Vær en feminin mann og du blir automatisk et sexobjekt for mange, en ting som kan brukes og eies (i hovedsak av andre, mer "maskuline" menn). I kraft av å være deg, av å se ut som deg, er du en fetish.

Sov for faen

Jeg forstår det er godt ment når leger kommer med råd og anbefalinger i forhold til søvnproblemene mine. Men jeg har prøvd "alt". Jeg har prøvd søvnrestriksjon, lysterapi, meditasjon. Jeg har unngått koffein og lys fra skjermer. Jeg har det mørkt når jeg skal sove. Jeg har forsøkt avslapningsøvelser og aktivitet. Jeg har forsøkt å legge meg og stå opp til faste tider. Det. Funker. Ikke.

"Få deg en jobb, så du må tvinge deg opp om morgenen." Hvem vil ansette noen som i så fall konsekvent vil være uvel og dermed gjøre en dårligere jobb? 

Hva med å faktisk ta meg på alvor? Hva med å utrede meg videre, sende meg til noen som faktisk kan noe om søvnforstyrrelser? Selv om rådene er godt ment, ender de opp med å egentlig legge all skyld på meg. Det er min feil at jeg ikke får sove. Hvordan kan det da ha seg at, hvis jeg får følge min egen rytme, så sovner jeg faktisk relativt greit, samt sover bra og føler meg ganske uthvilt uten å måtte sove i 10-11 timer? Hvis jeg får legge meg når jeg er sovetrøtt, en gang mellom 3 og 6 om morgenen, så fungerer jeg langt bedre når jeg våkner, enn om jeg på tvinge meg i søvn og tvinge meg opp tidligere. Hva med å utrede meg for forsinket søvnfasesyndrom? Det er jævlig nærliggende å anta at det nettopp er det jeg har, og i så fall bør jeg behandles deretter og i samråd med en søvnspesialist.

Frustrasjonen er på topp.

Kjære kroppen

Kjære kroppen, kan du roe deg ned litt? Kan du slutte å være som en jævla drittunge i trassalderen? Kan du bare slutte å være så inn i faen fucka? Jeg hater deg. Jeg håper du dør. Nå. Du fortjener faen meg ikke annet.

 

Ikke nevneverdig hilsen

Tommy

Take the hinges off the door

Døden er kanskje min største frykt. Å plutselig krepere hav et slag eller hjerteinfarkt.

En annen frykt er å oppleve at jeg er i veien for noen, en plage. Derfor kontakter jeg sjeldent folk. Hva hvis du avviser meg? Hva om jeg er i veien? Men jeg vet jo at de beste vennene jeg har ikke "bryr" seg om vi ikke snakker noe særlig på et halv år. Det er sånn bestevenner fungerer. Det går et halv år, så er man i grunn tilbake der vi slapp.

Noe annet, som også er en slags frykt. Det er oppelevsen av å ha vært et dårlig barn og en dårlig tenåring. Hvor ile må det ikke være å måtte dele hus med noen som lever i dype depresjoner og overveldende angst, som ikke orker å gjøre noe særlig? Som på sett og vis bare vil dø. Hvor alt er svart og håpløs. Jeg kunne selvsagt ikke noe for at jeg var så ufattelig depressiv, spesielt i tenårene. Hvor jeg skrev mørke dikt (den dag i dag, kanskje gode dikt også). At jeg skader meg ved hjelp av barberblader, og tidvis misbruk av (i hovedsak mamma og pappas) alkohol. Selv om den jeg var da hadde det kjempevondt, og ikke bør gis mye av skylde, Depresjoner er et helvete. Også for de rundt deg. Og det igjen er en påkjenning for meg, å vite at jeg har utsatt min familie for mye "unødvendig" stress. Jeg ønsker ikke å være årsaken til andres lidelse. Selv om ting går bedre, så har jeg jo fortatt episodiske depresjoner og kraftge angstanfall, men nå får de i størst grad bare et innblikk i det gjennom bloggen. På en måte kan jeg ikke bekage meg heller. Det var bare sånn det var. Det var svart, det var mørkt

 

 

"S.O.S. to my mother
Take the hinges off the door"

Søvnløs

Et døgn

  uten

    søvn

      gjør at

  verden

    ser

annerledes ut

Dødsangst

Omtrent så lenge jeg kan huske har det vært ett problem, eller spørsmål, som har opptatt meg. Et problem jeg ennå ikke har klart å svare på. Problemet som har ført meg inn i filosofi og religion. Spørsmålet lyder slik: "Hvordan leve med den vissheten at jeg skal dø?"

Kanskje et litt paradoksalt spørsmål, ettersom jeg jo tross alt lever med vissheten om at jeg skal dø. Men spørsmålet kan omformuleres og utvides: "Hvordan kan jeg best forholde meg til det faktum at jeg skal dø? Hvordan bør jeg leve?"

Døds- eller, kanskje, livsproblemet har således fått en ny dimensjon, nemlig en etisk. For etikk går ut på, i hvert fall i en viss forstand, hvordan kan leve best mulig. Det faktum at jeg (og alle andre) skal dø gjør etikk ikke bare prekært, men også mulig. Etikk er bare mulig fordi vi skal dø. I Paradis er ikke etikk nødvendig, her, i denne endelige verden, er etikk nødvendig. Etikk handler altså om hvordan vi kan leve våre liv best mulig, men det handlet også om hvordan man bør forholde seg til andre, hvordan man bør behandle både seg selv og andre.

Kastet ut i dødsangst har jeg således måtte søke svar på problemet. Filosofi og religion er de stedene hvor svar syntes mulig å finne. Døden står sentralt i all religion, og egentlig vil jeg påstå at døden ligger til grunn for all filosofi. (Jeg går faktisk så langt som å postulere at døden, dødens realitet, ligger til grunn for alt vi gjør, om dog på et underbevisst plan.) Døden har opptatt mange religiøse tenkere og filosofer for øvrig.

Jeg har håpet på å finne sjelefred, en opplevelse av å ha slått seg helt til ro med sin endelighet. Enn så lenge er jeg ikke helt der. Jeg er fortsatt livredd for å dø. Men det skal være mulig. Jeg vet det er mulig. En dag vil jeg lese et eller annet og tenke grundig over det og innse at det faktisk er helt greit. At det ikke er noe farlig å dø. At døden kanskje ikke engang eksisterer, på sett og vis. Jeg må bare slutte å være så lat, hvis ikke er det en risiko for at jeg dør før jeg ikke lenger er redd for å dø, og da er det jo ikke noe poeng i å være redd lenger.

Øynene

Jeg husker øynene dine. De skrifter farge, fortalte du. Jeg syntes de var uendelig vakre. Men i det vakre så jeg også noe forpint, noe ondt, noe grotesk. En galskap. Om øynene er vinduene til sjelen, så er sjelen din ødelagt. Fragmentert, splittet, tilsmusset. Dine øyne fortale en taus historie, en grusom historie. Så jeg lukket mine og latet som ingenting når jeg egentlig burde flyktet.

Støv

Vi er støv

 

jeg ser oss i

lysstripen som sniker seg

igjennom

glipen mellom gardinene

 

Vi er støv

 

solen går ned

og jeg ser ingenting

Les mer i arkivet » April 2017 » Mars 2017 » Februar 2017
hits